Kunnskap og forvaltning i Lågen

Lågens framtid skal ha honnør for å ha dreiet argumentasjonen sin bort fra følelser og synsing for i stedet å ta utgangspunkt i laksens biologi og produksjonspotensiale. De har imidlertid fortsatt en del å gå på i forhold til å forstå rollefordelingen i lakseforvaltningen og å tolke modellene forvaltningen bygger på. Generelt kan vi si at Lågens framtid tillegger Forvaltningslaget for mye ansvar i forhold til hva vi faktisk har av handlingsrom. En del av de spørsmålene og kritikken Lågens framtid retter mot forvaltningslaget, ligger utenfor vårt myndighetsområde og bør i tilfelle rettes mot de myndigheter som er ansvarlige. Videre har nok Lågens framtid en tendens til å overdramatisere effekten av reguleringene, noe vi skal komme tilbake til.

For å ta rollefordelingen først: For eksempel er det ikke forvaltningslaget som bestemmer beskatningsnivået. Vi får presise føringer fra Fylkesmannen (FM) om hvor høyt beskatningsnivået skal være. Føringene er basert på gjennomsnittlig grad av gytemåloppnåelse 4 siste år. Gytemålsoppnåelsen er beregnet av Vitenskapelig råd for lakseforvaltning.

Vi forstår at misforståelser omkring rollefordeling kan forekomme. Det er nemlig mange instanser som er involvert i fastsetting av fiskeregler. Norsk institutt for naturforskning (NINA) fastsetter gytebestandsmålet og utarbeider prognoseverktøyet for midtsesongsevalueringen, Vitenskapelig råd for lakseforvaltning beregner grad av gytemåloppnåelse og gir råd om beskatningstrykk. Mer generelle råd og føringer om beskatning gir henholdsvis ICES og NASCO. Miljødirektoratet og FM gir føringer omkring beskatningstrykket. På bakgrunn av dette utarbeider rettighetshaverne de konkrete forslag til fiskeregler som godkjennes av FM (midtsesongsalternativene) eller fastsettes av Miljødirektoratet (Fiskeforskriften – etter at det er foretatt høring).

Vår oppgave er å beregne hvilke reguleringstiltak vi skal gjennomføre for å oppnå et gitt beskatningsnivå slik at alle redskapstyper rammes forholdsvis likt. Før forrige fastsettelse av fiskeregler, fikk vi en føring fra FM om å regulere fisket ned med 30 % slik at gytebestandsmålet skulle kunne nås i et år som var like dårlig som i 2009 (og som var dårligere enn i år). Før årets sesong var føringene at beskatningsnivået skulle ligge uforandret og det ble ikke foretatt endringer i forskriften.

Vi er, som tidligere nevnt, pålagt å gjennomføre en evaluering av oppgangen midtveis i fiskesesongen. I praksis går denne evalueringen ut på at vi setter fangsttallene pr 12. juli inn i prognoseverktøyet fra NINA, utarbeidet spesielt for Lågen, og som vi er pålagt å bruke. Prognoseverktøyet viser grad av gytmåloppnåelse og hvilke av handlingsalternativene dette utløser. De siste årene har prognoseverktøyet til NINA truffet svært godt med disse beregningene, og gytebestandsmålet er nådd med god margin med de reguleringstiltakene som er gjennomført.

Med gytebestandsmål menes det antall kg hunnfisk som skal til for å kunne utnytte elvas produksjonskapasitet maksimalt, inkludert en sikkerhetsmargin (=100 % gytemåloppnåelse). Det vi diskuterer er altså hvorvidt Lågen vil produsere maksimalt antall laksyngel. Det er et viktig poeng å få med seg at det et svært langt intervall derfra til det å diskutere om laksen er truet. Prognosene ved midtsesongevalueringen viste i år at gytemåloppnåelsen ville ligge mellom 95-329 % avhengig av om oppvandringen var tidlig eller sein.

Tidligere år har de endelige tallene for sesongen vist seg å ligge midt i prognoseintervallet, mens i år ser det ut til å havne i nedre del. Lågens framtid er på bakgrunn av det og av at kvotene ble opphevet, bekymret for laksen i Lågen. Det er det sannsynligvis svært liten grunn til.

For det første har NINA og Vitenskapelig råd for lakseforvaltning lagt inn betydelige sikkerhetsmarginer i beregningene (større produksjonsareal enn det reelle i gytemålberegningen og høyere beskatningstrykk enn det reelle i gytemåloppnålesesberegningene). Hvis det likevel skulle vise seg at det blir litt lite hunnfisk i år, på tross av disse sikkerhetsmarginene, vil det kunne kompenseres med en høyere overlevelse og raskere vekst på lakseyngelen året etter p.g.a. mindre intraspesifikk konkurranse årsklassene i mellom. Først hvis gytebestandsmålet reelt sett ikke nås flere år på rad, vil en kunne se en redusert produksjon.

Hvis vi velger å se bort fra sikkerhetsmarginene og kompenserende effekter, vil likevel reduksjonen i produksjonen i følge modellen, bli svært marginal. Om vi skulle ende på en fangst i år på ca 10 tonn, vil det i følge modellen gi omtrent 95 % gytemåloppnåelse. Fordi sammenhengen mellom gytebestand og rekruttering viser en gradvis avtagende tendens mot maksimal produksjon, vil produksjonen da i tilfelle reduseres svært lite, kanskje noen promille. Videre ville videreføring av kvotene redusere beskatningen marginalt, anslagsvis 1-4 %. Det er nesten ingen flåter som når kvotetaket og det samme med de fleste sportsfiskerne. Videre kan det se ut til at det dessverre har utviklet seg en kultur blant enkelte sportsfiskere som får mye, at de velger og ikke rapportere fisk for å unngå kvotereglene. Dette er det svært vanskelig å kontrollere. Effekten av kvotene vil dermed bli ytterligere redusert i forhold til %-anslaget over.

Til sist kan vi kommenter påstandene om at forvaltningslaget legger økonomiske aspekter til grunn for våre prioriteringer. Det er ingen hemmelighet. Ved siden av en bærekraftig forvaltning, er nemlig norsk lakseforvaltning pålagt av NASCO å vurdere og hensynta både økonomiske og sosiokulturelle konsekvenser av alle reguleringer. Dette kommer da også til utrykk i retningslinjer utarbeidet av tidligere DN, nå Miljødirektoratet.

Når det gjelder vurderingene foretatt i forbindelse med midtsesongevalueringen, gikk de bl.a. på sannsynlighet for ikke å oppnå gytebestandsmålet og evt biologiske konsekvenser av det slik de er redegjort for over, opp mot tapt rekreasjonsverdi for de fiskerne som når kvotetaket (og som lojalt rapporterer).

Ingar Aasestad, sekretær Numedalslågen forvaltningslag